engangsgrill

en begynnelse på noe jeg ikke kan starte. Kanskje? Fordi noen andre har gjort det før meg. Så unik var jeg,alle andre tenkte samme tanken. Herre mitt buskekratt så fargerik man må være for ikke forsvinne. Ja de vet hvem broren din er, og de har sett tanta di et par ganger på "Bunn pris". Men det var ikke fler engangs griller på en dag som søndag. Før i tiden, før tiden. Det er da man skulle vært der. Det var da jeg burde ha sydd sammen lappe teppet som ikke henger på det gamle rommet til pappa, fordi det ble rivd i stykker før det ble til. Men uten det får jeg ikke sove. Fordi begynnelsen aldri ble starten på det som skulle snu alt på hodet, til det gode bedre. Noen ganger lyser det i enden av tunnelen. Noen ganger lyser det i hele tunnellen. Det er godt. For da kan jeg danse med den brekte tåa, spille på den ustemte strengen uten at sikkerhetsnålen som holder nummerskiltet på plass, har noe å si. Fordi det er åpent. Noen ganger er alt bra. Sånn som det burde være. Sånn som det er meningen at det skal være. Et lite øyeblikk som jeg nå i det siste har lagt et sted jeg vet det ikke vil forsvinne. Sånn at jeg kan ta det fram når svingene er dårlig merket og bakken er lang og bratt og kanskje peker nedover. Så kort og stille-noen ganger. Men hælle dussen så godt jeg sov den ene natta.