på bakkenivå

Til siden som et måkt løv. Som en frosk som ble tråkket på i veldig ung alder. " Alt for mange tunge ting , altfor mange floker." Ikke akkurat verdagskost at maten er varm. Anonyme verden. Jeg kan ikke krysse en bro aleine. Brødrene mine har forlengst spist sin frokost, klar for en ny dag, fordi de ble født før meg? Er dette bare en del av utviklingen? Jeg tygger av meg armen, og mater de som fryser før jeg føler jeg har krysset en grense. Jeg er min egen skulder, men jeg er nok for svak til å bære det som er mer enn nok for to eller fler. Skyldig ærlighet. Jeg takker ja til befrielsen, men noen ganger tråkker det på meg, det som juger og sier den er altfor godt gjemt. Det trokker på meg. Det trokker på meg. Du er større, kom jeg på da du sto der med åpne armer uten at jeg hadde gjort noe som helst. Det jeg burde visst bedre er enklere enn det jeg allerede vet. Jeg fryser som en naken struts noen ganger. Men hvis livet er en dans på roser uten torner, ville vi aldri blitt robusste. Lette som fjer og vi vil glemme hvor vi har plassert beina. Som et flak fra en frossen kreps, smelter vi før sola våkner. Tenk så godt å ha en venn som kan pakke deg inn mellom to kjøleelementer. Takk for at du ikke er langt unna når jeg ikke vet hvordan jeg skal puste. Jeg kaster opp, fordi du sa jeg ville føle meg bedre etterpå.

Til siden som et stk måkt løv, putter du meg i din trillebår før det er forseint, selvom jeg har ligget på bakken lenge. Før tiden løper ut, løper du inn å gir meg styrke. En stein blir født, men en blomst kan trenge gjennom, selvom alt befinner seg på bakken. Strø ikke sukker på fortiden hvis den ikke var søt, fordøm ikke fremtiden før den banker på døra.Ikke forkast den før den er født. Du vil bli en blomst, fordi du allerede er en.