Jeg hadde en gang en dagbok fra helvete. Den var mørk og inneholdt bare mørke sider av livet. Den var fyllt med bittre dikt og dystre sanger. Sanger og dikt som handlet om livet og fremtiden. Jeg skulle aldri komme ut av det. Jeg skreiv aldri i den boka, men når jeg åpnet den sto det plutselig masse der. Ordene var usynelige, men jeg så dem tydelig og klart. Akkurat som om de var printet inn bak øyelokkene og inn i høyre lunge. Jeg fikk ikke puste og la meg ned for å slutte å leve. Alt dette fra en bok jeg aldri skrev. Men den lå der, helt tom. Men alikevel fyllt opp. Det la egg inn i øret mitt, og ble født inni hjernen min, til det ble for stort til å komme ut gjennom øret. Øynene mine ble blodskutte fordi jeg ble så sliten av å lese alle disse tomme ordene. De festet seg og sang sanger inni meg hele tiden. De hadde ikke tenkt å dra, det visste jeg. Jeg skulle leve livet, i samme modus som om jeg skulle vært død. For jeg turte ikke å ta livet mitt. Jeg gav det heller bort.
Jeg hadde en gang en dagbok, den var mørk og full av frykt. Den fortalte meg om hvordan dagene fremover ville se ut. Jeg trodde på det. Creepy crawlers, would you like some? Jeg smakte på en, den smakte forferdelig men jeg turte ikke annet en å spise mer og mer. Som om det var det eneste i verden som man kunne spise av.
Armen min var ikke lang nok til å nå opp til Gud. Dagboka var alt jeg klamret meg til, for den hadde gjort alle løgnene om til sannheter for meg.
"Unnskyld Gud for at jeg ikke tror på deg". Jeg turte ikke å si det høyt, men jeg sa det inni meg. For det var sånn jeg følte det. Alt som var av frykt og skam, danset rundt meg og sang sørgelige sanger, det var disse som skulle etterjage med helt til utgangen av livet.
Da jeg løp fra deg, nektet du å slippe meg. Jeg løp til jeg var utmattet, ingen steder å hente krefter fra, jeg var blind og fant ikke vann. Jeg kollapsa, det hadde rent over. Jeg fallt. Jeg fallt og du visste det, du så alt. Jeg falt lengere og lengere, jeg trodde jeg aldri skulle lande. Jeg hadde landa, jeg bare visste det ikke. Jeg landa mykt, men det gikk ikke opp for mg før jeg hadde ligget her en stund. Det var som om du holdt et løfte jeg ikke kan huske du gav. Jeg lå der i dine hender, liten og sammenkrøket. Utslitt, syk. Jeg følte meg som en tosk. Men denne gangen var det å føle seg som en tosk, en deilig følelse sammenliknet med alle de andre følelsene jeg har hatt. Jeg lo, samtidig som jeg hylte i gråt. "Pappa, nå vet jeg ikke lenger!" Du hysjet på meg. "Jeg vet" sa du. Du klarer alt jeg ikke klarer, alt jeg har prøvd men ikke får til, har du allerede fikset for meg for lenge siden. Jeg trodde det var så lenge siden at jeg hadde glemt det. Men du minnet meg på det.
Sykehus. Jeg var på sykehuset. Der ble jeg operert med skarpe kniver. Fra innsiden ut, ikke omvent. Knivene var av kjærliget, derfor var de skarpere enn noen som helst annen skarp kniv. Det gjorde vondt å bli skjært i. Det blødde, det grodde ikke med en gang. Det var ikke unnagjort på et blunk. Det ble skrapt ut litt etter litt. Hvert kutt etterfulgt av skrik. Jeg ville få fortgang på det, så jeg ville "hjelpe til". Jeg trodde jeg kunne skjære selv, jeg trodde det ville renne ut fortere hvis jeg også gjorde det. Jeg måtte fjerne betennelsen selv, så kunne jeg komme til deg og få plaster. Jeg trodde jeg måtte gjøre forarbeidet før jeg kom til deg. Jeg ble frustrert når det ikke funka. Men frustrasjon var også noe av det du skulle få lov til å skjære bort. Du nektet å legge fra deg kniven, uansett hvor mye jeg skrek. Du holdt meg fast under hvert eneste annfall, under hver eneste selvmordstanke. Hvorfor i huleste lot du meg ikke gå?
Takk for at du aldri gav meg opp, når jeg hadde gitt opp deg. Jeg kan ennå ikke forstå det. Men jeg forstår en smule, av et helt brød. Jeg skjønner at jeg må være en sm
ule verdifull etter alt gjorde og gjør for meg. Men takk for at jeg fortsatt får lov til å gråte, takk for at jeg fortsatt kan vokse. Jeg har forsatt sår, men du får lov til å se på dem, stelle dem til de er friske. Men du vil ikke gå fra meg, selvom jeg blir frisk. Du sa du skulle være der, hele tiden. Jeg tror på det, fordi jeg smiler hver gang jeg tenker på det, jeg tror kanskje at det er du som snakker til meg. For jeg blir unaturlig glad av å tenke på det.
Jeg svømte i et hav av depressjon til jeg ikke orket mer og ble skylt til land, der kom du å hentet meg, når alt så ut til å være forseint. Jeg gleder meg, istedet for å grue meg. Jeg har fått noe som gjør at jeg tør å utfordre meg selv. Jeg tør å ta de stegene som jeg ikke hadde nerver til å ta før. Det kjennes ut som seier. Og det bygger meg opp, mer og mer. Jeg kommer ikke til å rase, for du er stødigst av alle andre stødige ting. Du er i meg, derfor raser ikke jeg. Du er rundt meg, derfor fryser ikke jeg. Du er teppet jeg trenger å ha runt halsen for å tørre å synge. Jeg trodde det var vanskelig å holde fast i deg, men jeg trenger bare å kroke lillefingeren.
